En annen, populær redaksjonell øvelse på verdidebatt.no er, selvfølgelig helt legitimt, å påpeke forskjellige utslag av mulig inhabilitet og kameraderi, men da primært i Arbeiderparti og statsapparat.
Man skal imidlertid ikke lete lenge før man også oppdager kirkeadelen. I England sitter de anglikanske biskopene i House of Lords, og i Russland har verdens største ortodokse kirkesamfunn gått fra makt under tsaren til knust avmakt under kommunismen og nå fornyet kirkemakt under Putin. Historien som gjentar seg der er at også "kirkemakt korrumperer", dessverre. Ordet nepotisme har da også sin opprinnelse i nettopp kirkelige forhold, og her i Norge er vel det mest framtredende eksempel biskopene Hille, hvor man i tre etterfølgende generasjoner ble biskoper i samme bispedømme. Tilliten folk flest har til kirkeadelen kan selvfølgelig også misbrukes til å skaffe seg økonomisk vinning, noe denne dypt tragiske saken antagelig er det mest kjente eksempel på.
Andre deler av kirkeadelen består av framstående kirkebyråkrater og kirkeakademia, særlig representert ved professorene i teologi og nært beslektede emner, også de pensjonerte eller emeritusene, som det så fint heter i disse kretser. Ovenfor gjeldende teopsykopatolog har giftet seg inn i en slik kirkeadelig familie, som i tillegg har svært gode familiære og profesjonelle forbindelser til behandlings- og utdanningsmiljøene rundt Modum Bad og Institutt for Sjelesorg, noe man selvfølgelig også kan misbruke. Hovedmotivene for å markedsføre seg som "både teolog og psykolog, anbefalt av Modum Bad", når man i virkeligheten bare er en i mengden av "lederkonsulenter", er åpenbart de samme som i de fleste øvrige bedrageri- og dokumentfalsksaker, eller pinlig juks i idretten; konkurransefortrinn og økonomisk vinning for seg selv og sin familie, men altså uten noen som helst skrupler eller tanke for de negative omkostninger, i videste forstand, for andre, ikke fullt så kirkeadelige familier.
Den siste del av kirkeadelen jeg av åpenbare grunner finner relevant å trekke fram i denne sammenheng, er nettopp redaktørene innenfor den "kristelige" dagspressen, og da i særdeleshet Vårt Lands redaktører. De to førstnevnte kategorier av kirkeadelige har åpenbart adskillig kortere vei enn oss øvrige til de "kristelige" redaksjonslokaler. Teopsyokopatologens svigerfar (teologiprofessor emeritus) er da også leverandør av mange grundige og innsiktsfulle artikler til Vårt Land. Jeg har svært gode og dokumenterbare grunner til faktisk å være rimelig sikker på at nettopp slike "gode forbindelser" er den enkle forklaring på mine gamle ytringers tilbakeslag hos verdidebatt.no. Maktelitenes kontroll og innflytelse over medier er jo også et velkjent problem i en lang rekke samfunn vi ellers helst ikke vil bli sammenlignet med.
Tolkningen av debattredaksjonenes retningslinjer er åpenbart foranderlig, personavhengig, tidsbestemt og ingen eksakt vitenskap, i motsetning til f.eks. å avgjøre hvem som er autorisert helsepersonell eller ikke. Sistnevnte er faktisk relativt enkelt.
Et oppfølgende spørsmål for min del blir hvordan de kirkeadelige redaktører vil se på at deres etterfølgere eller framtidige redaksjoner, med nødvendigvis litt andre meninger eller ideologisk ståsted i den ene eller andre retning, fritt skal kunne slette, redigere eller "forbedre" deres tilårskomne ytringer?
Uproblematisk, eller hva, redaktører?
Om jeg noen gang får svar, her eller noe annet sted fra noen av de kirkeadelige, se det er en helt annen sak.
///////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////
Epilog:
9. mars 2012 sendte jeg en e-post til prof.em. Torleiv Austad der jeg ganske enkelt ba han bekrefte eller avkrefte sitt antatte slektskap med psykiater Arne Austad (bror) og prest Anne Austad (datter). Alle bekreftelser jeg behøvde kom imidlertid indirekte fra såpass uventet hold som debattredaktør Johannes Morken i form av hans razzia mot mine gamle ytringer, alle inngrep til fordel for teologiprofessorens svigersønn, "organisasjonspsykolog" Tommy Lund Andersen. Så mye, altså, for den kirkeadelige pressens "uavhengighet"! Om dette regnes som rene "vennetjenester" eller om Morken også har fått motytelser for sin iherdige innsats for Inovati AS, vites ikke.
Arne B. Varmedal
